Og med det så var eksamenstiden over, og jeg er igjen tilbake for å fylle opp internettet med hva enn det nå skulle være. Jeg vet at det er mange som har savnet at jeg ikke har oppdatert to ganger i uka og uttalelser som «-Internett er tomt uten bloggen din.» varmer det ellers iskalde hjertet mitt.
Dagens låt: Magnet – The Peacemaker
Eksamenstiden har ikke bare gått med til å lese side opp og side ned om programering, databaser, systemarbeid og andre EDB-relaterte ting. Neida boys og jenter. Jeg har faktisk rukket å se en hel del filmer og serier, samt spille urovekkende mye dataspill. Om det har gått upåaktet hen med tanke på karakterene mine, det vet jeg ikke. Men jeg har faktisk lært noe av det også. Og det er at man ikke skal kimse av hvordan noen mennesker kan endre totalt syn på et medie, hvis man presenterer det på den rette måten. Etter å ha snudd to menneskers syn på hva som er kult og ikke innenfor tv-spill, vil jeg denne uken presentere:
Drømmefall – Den lengste reisen 2
Eller Dreamfall. The Longest Journey.. Spørs litt på hvilken versjon man spiller. Fordi dette er noe så «sjeldent» som et norskprodusert tv-spill. Når jeg skriver «sjeldent» så er det fordi Funcom faktisk er kjente over hele fjøla, og på ingen måte er noen underdog i den store sammenhengen. Før eller siden kommer vel EA med de svette henda sine og kjøper opp hele greia. Men det har etter det jeg vet ikke skjedd enda, så vi smiler fremdeles i vente på Secret World.
Vel. Nok om det. Anekdoden jeg begynte på over her går på at jeg en dag satt i sofaen og diskuterte hvorfor tv-spill er en fantastisk form for underholdning med en ikke-troende venninne. Jeg ble møtt med sarkastiske bemerkninger om at det er bare småbarn som spiller spill, og på tross av at jeg forsvarte det med at den gjennomsnittlige gameren i verden er 33 år, og dermed innenfor den sjangeren man etterhvert har valgt å kalle voksen. Det var fremdeles mistro og ugleseing fra den andre kanten. OK! Sa jeg. -Jeg kommer nå til å sette på et spill som du kommer til å like, et spill som er litt annerledes og hvis jeg ser tilbake på det, trolig myntet på jenter i 20-årene. – Gi det 10 minutter. Se hva som skjer, og hvis du ikke liker det, så skrur vi det av. Det har da ikke skadet noen å titte litt!
8 timer senere skrudde vi av. Vel vitende om at Ladaux hadde rett.
Så hva gjør dette spillet så spesielt?
Først og fremst er det viktig å emfisere at at dette ikke er et klassisk eventyrspill i sjangerens rette mening. Det er det rett og slett for lett til. Selv om det er et par faktorer som lener mot sjangeren, dreier det her altså mer om en interaktiv film, fremfor et klassisk eventyrspill. Men misforså meg rett her. Selv om jeg sier at det er lett og at de fleste oppgavene man får i spillet er nesten idiotisk trivielle, så er det et forbaska bra spill på mange andre måter.
Historien
Vi møter Zoë, spillets kvinnelige protagonist. Hun bor sammen med faren sin i Casablanca, hun liker å henge på café, har vært verden rundt, har et godt forhold til eksen sin Reza og på kvelden er det ingenting i veien for å samle noen venner for en hyggelig prat med god vin.
Allede her skiller spillet seg ut blant de fleste andre på markedet. Ikke at det er noe nytt med kvinnelige helter, men det som er spesielt her er at hun har en god bakgrunshistore og virker mer levende enn mange andre karakterer i sjangeren. Hun skiller seg ut ved at hun er helt normal, gjør normale ting og er slik mange ønsker at de var. Kul, trendy og med et pulserende og sosialt liv. Allerede her så satt kriktikeren hekta til skjermen.
En dag får hun et oppdrag av Reza. Hun gjennomfører. Han forsvinner og vi er i gang.
Gjennom spillets gang besøker man flere steder på jorda som Japan og det fiksjonelle stedet Newport på den amerikanske vestkysten, samt en masse fiksjonelle steder i en magisk verden. Alle stedene er godt laget ned til de minste detaljene og flere ganger så skinner designerenes fasinasjon for særlig muslimsk arkitektur gjennom. Noen steder i Arkadia er rett og slett fenomenale, og de får Casablanca til å se ut som en stille, rolig og trygg metropol. Samtidig som det er lokaltilhørighet som skinner gjennom. Man føler faktisk at det er en ekte by, til tross for det man får se stort sett er 5-6 gater i en liten del av den. Det er designet slik, og jeg elsker det.
Det hele blir holdt sammen av god historiefortelling, regi og ikke minst en meget godt original score skrevet av komponist Leon Willett og sanger skrevet av Magnet.
Som dere sikkert forstår nå så er historien for kompleks til å summere opp, men den er verdt de 12 timene man bruker på å spille gjennom spillet. Til dere som har Xbox, så er spillet tilgjengelig for nedlasting for latterlige 80 kroner. Og det folkens, det er det verdt.
Hva er dårlig?
Som tidligere nevnt så er utfordringene man møter underveis meget trivielle, og spillet gir kanskje hakket for lette hint underveis på hvordan man skal gjennomføre ting. Der er litt irriterende for barka eventyrspillere som meg selv. På en annen side så er det midt i blinken for uerfarne begynnerspillere. Noe jeg fikk erfare.
En annen ting er det helteite sloss-systemet. Det er unødvendig, teit, elendig og uheldig. Enten så lager man noe som funker, eller så driter man i det. Ferdig sak. Brum brum!
Alt i alt så kaster jeg en femmer og setter det opp på lista over spill man MÅ spille.
Og ellers?
Jeg ser frem til sommerferien min. Jeg får desverre ikke jobbet like mye som jeg håpet hos min eksisterende arbeidsgiver, så derfor har jeg søkt hos en annen. Hvordan ting kommer til å utspille seg i sommer vet jeg ikke sikkert før etter 15. juni. Håper det går i boks. Litt nedtur med dette er at det er i Hønefoss og ikke i mitt kjære Oslo. Men men. Det får bare funke! Ferdig med eksamen også. Gikk OK, men ikke noe mer enn det.
Jeg er tilbake på mandag med nye ting. Følg med!
/Ladaux
