Fredrik Ladings blogg

Beneath a Steel Sky (BaSS er blant mange fans ansett som en av de store klassikkerene innenfor adventure-sjangeren og ble utgitt av Revolution og Virgin i 1994. Dette er med andre ord samme gjengen som ga ut den geniale Broken Sword-serien med klassikkerene Shadow of the Templar (1996) og oppfølgeren The Smoking Mirror (1997). Kan også nevne at dem ga ut Lure of the Temtress i 1992, som jeg også har spillt. Et OK spill, men ingen højdare for å si det mildt og billig.

Grunnen til jeg nå skriver om BaSS er fordi det er veldig i vinden å relatere ting til hverandre og relasjonen her er premieren på filmen Watchmen som igjen bygger på en tegneserie av Dave Gibbons. Dette er samme Dave Gibbons som har tegnet serien. Hvis dette sier noe. Det er også viktig at den versjonen jeg her skriver om er CD-ROM-versjonen og ikke diskettversjonen. Forskjellen ligger først og fremst i at denne har MIDI-lyd og at alle karakterer snakker. Noe som booster spillbarheten betraktelig. Skal komme tilbake til dette senere.

Settingen i spillet er så nært cyberpunk man kommer. Vi befinner oss i en dystopisk verden styrt av megacorps, der enkeltmennesket er satt til side. Hackere sloss for friheten og cyberspace er en viktig del av handligen. De som ikke vet hva jeg mener her bør sjekke det opp. Mulig jeg skriver en egen sak på dette en gang.

Spillet starter med at vår protagonist Robert Foster blir kidnappet fra hjemmet sitt i The Gap (australias outback), alle han kjenner blir drept og han føres inn i en av de seks store bystatene i Australia på denne tiden Union City der han skal etter det vi får vite avhøres. Union City er et typisk Cyber Punk-landskap med sterke relasjoner til sjangeren og ikke minst sjangerfasiten Blade Runner. Men der sjangeren ofte faller på det mørke og regnfulle er BaSS herlig nok ganske lyst og muntert. Helikopteret han fraktes i kræsjlander i en av de enorme skyskraperene der og Foster må finne veien til bunn av denne og ut av byen. Her starter moroa. Forster og hans gode robotvenn Joey leter nå etter veien hjem. Som sub-plot legges det også vekt på å finne ut hvem denne mystiske Overman er og hva er det som er galt med LINC? For ordens skyld er link en mainframe-sak som har gått rogue og som syrer byen med jernhånd for etter det den selv mener utvilklingens beste.

Plottet i spillet er såpass omfattende og vil ta såpass med plass å skrive om at jeg vil fokusere bort fra dette og heller se litt på hvordan spillet i seg selv fungerer. Og fungerer det? Ja. Det gjør det. Over forventning faktisk. Der gjengen bak de andre spillene i samme sjanger stort sett er ansatt hos Sierra Online eller Lucas Arts (tidligere Lucasfilm) viste Revolution at ingen av disse nødvendigvis er de beste til å lage slike spill. Tvert imot viste Revolution at de kunne lage et fullblods adventurespill (ja jeg vet Westwood også gjorde dette, kanskje senere) og gjøre det med både innlevelse og godt resultat. At de fikk med seg Dave Gibbons gjør bare at spilet løfter seg enda mer , særlig i cut-scenene i starten og slutten av spillet. Disse minner kanskje mer om tegneserie enn tegnefilm, men jeg tror dette er gjort med et poeng. Hadde de laget «tunge» animasjoner på dette, noe teknologien lot dem gjøre, men som var vanskelig å få til å se pent ut uten CD-ROM teknologi. For selv om jeg spiller denne versjonen, er spillet først og fremst laget for støtte på disketter. Vil man ha skikkelige animasjoner i en slik type spill kan man heller spille Full Throttle (1995).

Voice actingen i spillet er langt høyere en mange spill fra samme tidsepoke, vi må huske at på denne tiden var dataspill fremdeles ganske tynne greier. En litt underlig detalj er at spillets handling er fra Australia, men det er de færreste av karakterene i spillet som faktisk snakker australsk. Handlingen i spillet dras fremover av en god histore har en morsom tvist etterhvert som vi bli mer og mer kjent.

Hvis det er noe jeg skal dra ned med spillet er det at det er noe enkelt. Kanskje ikke så enkelt som Broken Sword-serien, men jeg syntes kanskje at Revolution kunne ha puttet inn litt mer hjerneføde. Historien syntes jeg kanskje hviler litt for mye på karakterene. Humoren i spillet er vittig og relativt seksuell. Men ikke like hysterisk som i Scumm-spillene. Musikken er også i overkant repetativ, og jeg syntes de skulle lagt mer vekt på dette.

Alt i alt en fornøyelig sak. Med over gjennomsnittet god historie.

Spillet kan lastes ned gratis på www.scummvm.org og spilles av med ScummVM.

Var på kontoret til UIP å så Watchmen i går.

Regi: Zack Snyder.
Med: Malin Akerman, Billy Crudup, Jackie Earle Haley, Matthew Goode, Jeffrey Dean Morgan, Patrick Wilson, Carla Gugino.

Denne filmen er basert på en tegneserie av David Moore og Dave Gibbons, jeg skal være hundre prosent ærlig å si at jeg aldri har lest. Jeg vet, jeg vet shame on me osv, min omgang med disse folka er gjennom filmen «V for Vendetta» (Moore) og Dave Gibbons gjennom det briliante spillet Beneath a Steel Sky fra 1994. Et spill jeg har bestemt meg for å skrive mer om senere. Følg med! 😀

Filmen har satt handlingen sin til et alternativt 1985, der Richard Nixon fremdeles er
president i USA og superhelter er en del av hverdagen. Det vil si; var en del av hverdagen. Superheltene ble for en tid tilbake forbudt og dermed kan dem ikke utøve superkreftene sine lenger.

Filmen starter med at en av superhetene, «The Comedian» (Dean Morgan) blir drept og kastet ut fra leiligheten sin på Manhattan. En av superheltene, Rorschach (Earle Haley) tar opp etterforskningen og kommer frem til at alle tidligere superhelter er truet. Omtrent samtidig blir en annen superhelt, Dr. Manhattan (Crudup) konfrontert med at forskere som har jobbet med har fått kreft og at årsaken er ham selv. Dette resulterer i at den gudelignende superhelten mister noe av fatningen sin og forlater etterhvert jorden til fordel for den mye mer livlige planeten Mars. Vi møter også andre superhelter som dama til Dr. Manhattan, Silk Spectre (Åkerman) og den litt rufsete og nerdete superhelten Nite Owl spillt av Patrick Wilson.
Midt oppe i alt dette øker faren for atomkrig mellom stormaktene USA og USSR, dødsklokka står fire minutter på midnatt og hele verden venter i skrekk og spenning.

Filmatisk så beveger filmen seg veldig mot film noir-tredisjonen, Rorschachs etterforskende voiceover og filmens bekmørke undertone setter stemningen i filmen. Her er det få lyspunkter. Det regner kontinuelig i hele filmen, alle er sure og grinete på hverandre og musikken trekker følelsene enda lenger ned under dyna enn man allerede er etter den sinnsykt fete åpningsccenen med blod og gørr. Og der bli man stort sett under hele filmen. Musikken i filmen er preget av tidsriktig musikk og et score som fungerer utmerket. Bruken av musikk trekker meg litt tilbake til Robert Zemekis-filmen Forrest Gump fra 1994 der musikken i bakgrunnen hele tiden forteller hvor i tiden man befinner seg. Men på en litt annen måte.. Musikken i Watchmen forteller heller hvordan man bør føle seg, blant annet gjennom Bob Dylan-låter. Jeg personlig ble litt satt ut da 99 Red Balloons kom på. Magisk! De leker virkelig! Herlig! Jeg har allerede nevnt at regissør Zack Snyder tydelig takler den gammeldagse regien, og visst faen takler han den nye vinen også. Dette er jo ikke helt ukjent for meg ettersom jeg faktisk har fått med meg 300 og visste hva denne fyren er god for. Takk Zack Snyder! Takk for at du har laget denne filmen! Hvis det er noe jeg skulle utsette på dette verket, for ja det er et verk. Så er det at sloss-scenene kan bli litt i overkant cheezy for min dell Slow motion i Matrix/Kung Fu-stillinger er fett for unga og eye candy er viktig. Jeg personlig syntes ikke det er SÅ fett. Men det er ok. Med andre ord så er hele filmen fantastisk og sloss-scenene over OK.

Plusser vi på at Dr.Manhattan er den kuleste superhelten i, og utenfor denne galaksen og Rorschach er den nest kuleste så har vi fine greier. Kan også legge til at det er en del male frontal nudity i denne filmen, selv om det er animert er det så close til
det virkelige at det får gjelde. Jeg som mann kan ofte syntes det er litt kleint når man ser over to timer med film med en naken dude som hovedperson. Men ikke her, fyren oser maskulinitet og det er mulig jeg går gay på en animert dude her, men jeg gir faen. Han er sjef! Puppene til Malin Åkerman dukker jo også opp, og det er jo ikke feil.

Skal du se én film denne våren: Se gjerne denne! Terningkast: 6

PS! Ser at Dagbladet gir filmen en 3. Noe som beviser at Inger Merete Hobbelstad er ravende gal!

Som sikkert mange har fått med seg er det en stund siden jeg sist satte meg ned og blogget. Dette er fordi livet mitt for tiden består av å vente på varmere tider. Sommeren nærmer seg og snøen laver ned! Klart for enda et spill man kan kose seg med inne. Jeg skal nå ta for meg: Indiana Jones – Fate of Atlantis (FoA)!

Som ingen sikkert har fått med seg følger dette spillet med i utgivelsen av et nytt Indy-spill på Wii jeg ikke gidder å sjekke hva heter, fordi det er ubetydelig i denne sammenhengen. Det jeg vil prate om her er en gammel klassikker som tar alderdommen pent. Jeg måtte plukke det frem igjen før jeg skrev dette og det viser seg at det kanskje er enda tøffere i dag enn det det var.

FoA er bygget på den velkjente SCUMM-motoren til Lucas Arts og er dermed et grafisk point-and-click eventyrspill. I samme stil som Monkey Island, Day of the tentacle, Zak MacKranken osv, kjennere vet hva jeg snakker om og de som ikke vet det. Look it up!

Vi starter spillet i ekte Indiana Jones-stil der Indy jakter på en skatt og det hele utvikler seg til å bli ganske hysterisk etterhvert. Ettersom spillert går fremover slår Indy seg mer og mer og det hele ender i kjelleren på det historiske museet i Boston der Indiana Jones er ansatt som foreleser. Indy hooker dermed opp med en ung dame som heter Sophia Hapgood (Treepwood?!) som jobber som akiologiforeleser og de bestemmer seg for å lete etter Atlantis, og dermed begynner moroa!

Spillet er delt opp i tre deler; The Wits path, The Fists path og The Team path. Der den ene går på å bruke hjernen og snakke seg gjennom trøbbel, deretter er det Fists, og som navnet tilsier har man en litt mer direkte tilnærmingsmåte til oppgavene og til sist Team, der man må samarbeide med frøken Hapgood om å løse oppgavene. Jeg personlig er like glad i alle og jeg har selvfølgelig runna spillet i alle modusene! Uansett hvilken av dem man velger kan man banne på tre ting: 1. At det er en del nazier som lurer i buskene, 2. Betydningen av en dialog når det kommer til filosofer (dette slo meg først etter at jeg hadde tatt ex.phil) og 3. at det er jævla vanskelig å runne dette forbanna spillet og man til tider river seg hardt i håret og skrur av for å åpne det månedsvis senere og oppleve at det er like forbanna vanskelig. Lucas Arts er ikke kjent for å ha enkle og sansynlige oppgaver, men i dette spillet har dem virkelig tatt løpefart. Heia! Skal man ha noe lettere så plukker man opp Day of the Tentacle.

Ellers så har spillet de samme gamle spoofene på andre Lucas-spill og humoren er gjenkjennelig for dem som har spilt de andre andre spillene i Scummserien. Musikken i spillet er selvfølgelig MIDI-basert og dermed tøff og på CD-utgaven får man også hele spillet med voice acting. Jeg har spillt begge og jeg må innrømme at skuespillerene faktisk ikke er så dårlige som mange andre i sjangeren, men jeg syntes det er mest sjarmerende å spille slike spill uten dialog (minus Sam & Max, der dialogen er fantastisk.. og kanskje litt TotT..). Spillet ble i sin tid sluppet på, hold deg fast! _18_ floppyer, noe som gjorde at spillet egnet seg dårlig for dem som var så heldige og hadde kjøpt det på Amiga 500-maskinen uten harddisk. For oss med PC var dette aldri noe problem! Vi fikk seinere svi da Access slapp «Under a Killing Moon» på CD. var vel 5 stk eller.no og de hadde en loadetid fra helvete! Da var Amigaen uansett begravt og død. Slik den er den dag i dag, selv om entusiastene henger fast på den fremdeles.. Ta dere sammen!

Avslutter med å si: All hail Nur-Ab-Sal!

Spillet kan lastes ned å shady hjemmesider og spilles av med ScummVM 🙂

Det er mange som har prøvd og det er mange som har feilet med å runde dette klassiske pek og klikk-spillet fra 1987. Mange barn har sittet i mange timer for å få has på den onde Warlock. Ja, det er det den onde trollmannen i dette spillet heter. «Warlock». Kanskje ikke det mest kreative navnet på en ond.. eh.. warlock, men det funka utmerket på meg da jeg var yngre og jaggu funker det fremdeles også. For de som ikke er inne i D&D-sjangeren eller ikke har studert sosialantropologi, kan jeg forklare at å kalle en ond heksetrollmann «Warlock» er omtrent det samme som å kalle katten sin for Pus eller hunden sin for Hund.. Nok om det!

Det som nå følger er min opplevelse med NES-versjonen av dette spillet fra 1989, men det er nesten likt originalen til Macen.

Shadowgate følger den samme oppskriften som mange andre eventyrspill på denne tiden, man ser alt i førsteperson og man skal løse oppgaver ved å plukke opp ting og ikke dø. Jamfør med Ultima-serien.

Spillmessig er dette med andre ord noe vi har sett før. Men dette spillet har noe som mange andre spill ikke har, nemlig en god stemning og dette kommer først og fremst fra det oppsiktsvekkende gode måten man bruker musikken på, den er stemningsfull og klarer å skape et ubehag som få spill på NES klarer å matche. Følelsen av å spille Shadowgate kan på mange måter sammenlignes med den følelsen man sitter med når man spiller Resident Evil. Man har hele tiden en angst for at noe skal komme sprettende frem og ta livet av deg. Jeg kan ærlig innrømme at jeg fremdeles er litt redd, selv etter å ha spillt gjennom spillet sikkert 20 ganger.

Og her kommer en litt festlig ting med dette spillet. Det er bare en måte å runde det på, og når man først har gjort det, tar en normal gjennomgang av spillet en halvtimes tid. Da jeg spilte dette spillet på begynnelsen av 90-tallet tok det flere år før jeg klarte hele greia, selv om det var mulig å save, og selv om det sto plenty med hits i Nintendomagasinet og selv om det gikk ann å ringe Nintendos hinttelefon.

Spillets struktur:
Rett fram førsteperson point’n click-spill med meget høy trial and error-faktor. Det er nemlig ganske absurde hint man får mens man spiller og hvis man ikke leser nøye, er det ikke lenge før man blir oppløst i syrevann, brenner opp eller blir forhekset av ett eller annet som gjemmer seg i kriker og kroker. Her gjelder det å bruke hodet, og selv det hjelper ikke, for det er nemlig noen ting i dette spillet som ikke henger på greip når det kommer til rasjonell tankegang. Jeg snakker ikke om typen drepe zombiepirater med ingefærøl slik man gjør i Monkey Island, neida. I Shadowgate er det nemlig slik at hvis man går inn dører til feil tid, så dør man. Og du kan banne på at det ikke er noen indikator noe sted i spillet som sier når man skal gå inn disse dører og når man ikke skal det. En annen litt småirriterende ting med Shadowgate er at man må plukke opp alle faklene man kan se, fordi det er uhyre viktig at denne ikke slokker. For gjør den det så dør man. Og man får også en flott beskrivelse på hvordan man stumler rundt i mørket noen minutter før Warlock får has på deg på en eller annen måte!

Så liker du spill der man dreper fagre jomruer med piler, har en konstant har en frykt for at fakkelen din skal brenne ut eller bare liker tanken på å skrike «Død over filisterene» mens man bruker steinslynger. Så er dette spillet for deg!

Se også: Deja Vu for NES

Vel, jeg har fått en del tyn for at denne bloggen er meget egosentrisk og at det bare omfatter meg. Det jeg har å si til de menneskene er OK, greit! Men det er jeg som skriver den. Og det er jeg som kommer til å skrive den fremover. Det jeg derimot nå skal forsøke er å vri den til den blir litt mer tematisk, denne bloggen vil fra nå av inneholde en del poluærkultur jeg pådrar meg i løpet av en dag. Dette innebærer at testene nederst nå blir satt til testing av spill, dingser eller filmer. Eller noe annet kult. Nå er det nok med test av pølser og sukkerspinn eller hva det nå måtte være jeg skriver om. Ideen til dette tiltaket fikk jeg da jeg leste litt nedover her og kom frem til det innlegget jeg kjører en anmeldelse av Duck Tales. Dette syntes jeg ble såpass bra at jeg vil fortsette med det!

Kommer ingen tester helt enda på den her, men mulig når jeg kommer hjem fra jobb!

/Fredrik

What happens in the desert, stays in the desert…

Var en vanlig dag, en dag som mange andre dager. Starta med at jeg sto opp i tolv-tiden og hadde lite å finne på. Kan ikke si at jeg gjorde så mye. Eller en ting gjorde jeg! Og det var en ganske stor oppgradering av softwaret på HTPCen min. MediaPortal 1.0 har hatt relese og jeg har ikke nevneverdig brydd meg noe særlig før nå, men jeg fant tiden inne. Tiden for å oppdatere hele greia, endelig skulle Media Portal ta steget ut av betatesting og inn i verden som et fullverdig mediasystem. Nå skal endelig Media Portal blir voksen! Med litt iver og litt tolmodighet var stasen innstallert og det viser seg slik jeg ser det per i dag at der er lite som har endret seg enn det grafiske interfacet på hele greia. Men jeg har trua på fremtiden når det kommer til mer implimentering av HD-film gjennom VLC samt at noen gidder å utvikle emulator-addonen skikkelig. Drømmer fremdeles om dagen jeg kan sitte å browse raskt gjennom forsiden til cartrages på SNES og NESen. Får leve i troa som dem sier.

Jeg var også på jobb i dag, var en del folk på kundesenteret som var «syke» og dermed ekstraarbeid på oss andre. Noe vi løste med glans!

Var og tok et par pils på kvelden i dag. Møtte gamle kompiser og noen nye, samt en kjendis. Fin kveld.. I morgen skal jeg hjelpe Truls med å bære hvitevarer og på nyttårsaften er jeg bedt på fest på Mortensrud. Usikker på den!

Dagens test:
Salat som nattmat!
Salat er en glimrende nattmat, sunn og bra! Anbefales! Salat til folket!
359/731

Så var det tid for å skrive mer blogg da. Visste ikke at så «mange» leste dette her, men det er tydeligvis noen som finner det festlig å lese, tross skrivefeil og litt rart språk. Det er rett og slett dritkoselig. Gjør jo ikke noe om noen bruker kommentarposten under innleggene heller. De er åpne for alle!

Nå kommer hva jeg foretok meg i jula og kan ikke si at det var så veldig spesielt, men det var jo noe. Var rett og slett en relativt tradisjonell jul med familien.

Lille julaften:
Det hele starta da jeg ble hentet av lillebror lille julaften og eksortert hjem til mine foreldre som bor litt utenfor sentrumskjernen av Oslo. Hjem til mor. Der ventet hverken middag eller pakker, men mamma var kul nok til å diske opp et par brødskiver, noe jeg satte veldig stor pris på. Deretter så jeg på film sammen med brødrene mine, selvsagt en julefilm og valget falt som så mange ganger før på National Lampoon’s Christmas Vacation. Sett før og flirer fremdeles. Julen skal feires sammen med familien er vel budskapet, et budskap jeg skulle leve etter de neste to dagene.

Julaften:
Ble brått vekket av mamma som skulle ha hele familien opp på julefrokost og ble deretter jaget ut i bilen for å bytte julegaven jeg hadde kjøpt til lillebror, rett og slett fordi han hadde det før. Da jeg kom hjem var det et par timer til tegnefilm før julemiddagen sto på bordet. Ribbe og surkål sto som vanlig på menyen og det var fine greier. Julemat er digg. Deretter var det over på julas höjdare, åpningen av julepakker. Lillebror som er den yngste måtte lese opp, og fordele godsakene ut til resten av familien.

Jeg fikk: (ikke i noen spesiell rekkefølge)

boksere
sokker
pysjbukse med nattlue
sjokolade
flaxlodd (75,- etter at de var skrapt)
kinobilletter
operabilletter (som jeg desverre ikke får brukt fordi jeg da er på playaen)
penger
en treliter med vin og noen pils fra bursdagen til farmor tidligere i høst

og det var det. Ikke noe mer. Var litt skuffa over det lave antallet harde pakker, men sånn er livet. Jeg har nå kommet til det punktet at foreldra mine får fler julegaver enn det jeg gjør.

Under denne seansen kom farmor på besøk og vi drakk noen kaffe, spiste noen kaker, farmor dro hjem, jeg så på film og Jonna ringte og ba meg komme opp til han å drikke øl. Resten av kvelden tilbringte jeg i kjelleren til Dahl-familien spillende Guitar Hero, TP og Buzz før jeg dro hjem.

Første juledag:
Starta dagen litt fyllesjuk da mamma for andre dag på rad stillte med frokost tidlig om morgenen. Deretter gikk jeg ned i kjelleren og spillte Mass Effect en stund før jeg dro til farmor for den like så tradisjonelle første juledag-middagen. Dette gikk over til å bli litt for masete for min del og jeg og min bror bestemte oss for å forlate stedet tidlig. Deretter bar det hjem, jeg laget en sirkel og tilbringte resten av kvelden på sofaen hjemme på Bislett. Fant julefreden der.

Andre juledag:
Fest hos Stian. Kom masse folk. Drakk en del sprit og dro hjem. Fine greier. I tradisjonens tro var stedet vi dro på denne dagen John’s i Universitetsgata og tradisjonens tro ble jeg fullere enn planlagt. Alt i alt en fin kveld, men påfølgende ufine fylleangst. Men den var jeg ikke alene om, Kenneth ringte og han hadde også en litt klein følelse etter å ha strippet for andre helg på rad. Denne gang som sistgang på oppfordring fra Magne.

Tredje juledag:
Sto opp senere enn det jeg ville, tok drosje til jobb og sju timer senere reiste jeg hjem for å dusje for å så stikke og se Max Manus sammen med Kathrine. Filmen var fin, svarte helt klart til forventningene og var et bra valg på en lørdagskveld. Deretter dro jeg hjem og var i seng relativt tidlig etter min egen målestokk. Lurt valg mht arbeidsdagen på søndag.

Søndag:
Dette er fjerde juledag og dagen da det virkelig begynner å fylle seg opp med småfugler i «The Twelve Days of Christmas»-sangen. Jeg velger å ikke bruke fjerde juledag rett og slett fordi jeg ikke aner om det heter dette eller ikke. Aner ikke om det heter tredje juledag heller, men det virker mer troverdig. Tross alt snart klart for nyttårsdager! Denne dagen sto jeg også opp litt for sent og nok en gang ble det drosje til jobb. Denne jobbdrosjen begynner virkelig å bli en fast ting for meg de helgene jeg jobber. Herlig dag på jobb! Fikk gjort lite og runda internett før jeg kom hjem. Noe som satte en stopper for surfingen min senere på kvelden.
Da jeg kom hjem spiste jeg en burgermeny fra St.Hanshaugen Kebab og satt og så på en dokumentar av Naomi Klein om arbeidere i Argentina som tok over fabrikken fordi eieren ikke var kapabel til å gjøre jobben skikkelig. Dette var en veldig god dokumentar jeg anbefaler alle å se. Kjenner sosialistblodet mitt bruser litt i årene fremdeles, selv om jeg kanskje er litt mer konservativ nå enn det jeg var da jeg var 19. Heia Argentina! Vel. Det var det. Ikke mer å skrove og takk og lov for det! Dette ble et meget langt innlegg.

Dagens test:
Skrive lang blogg.
Det er ikke så pes egentlig, men man er hele tiden litt redd for at man skal trykke noe feil, slik at man sletter hele greia. Hvertfall når man kommer så langt ned som nå. Mulig neste test blir å skrive blogg i Open Office for å så copypaste det inn her. Hvem vet? Den som følger med får vite!
****00

Oi i dag har det skjedd masse! Jeg sto opp i to-tiden og satte meg ned foran pcen, der ble jeg sittende til rundt ni-tiden og spille WoW. Snakka litt med Philip på telefon om tactics, også ble vi enige om hva det koster å stikke til syden 01/01. Planen er nemlig at Phil, Alex, Jokke, Jonna og undertegnede skal starte nyttåret med sand mellom tæra, badetemperatur og solslikking. Med andre ord komme oss til helvete vekk fra det kuldehølet her og stikke sydover. Så laget jeg middag og så på True Lies sammen med Elias. Dette etterfulgt av et par timer dokumentarer om universet blandet med MSN-chatting. Snakka blant annet med en kollega som hadde en positiv nyhet til meg. Fått utmerkelse på jobb! Det er jo litt kult»

«Kvalitet teller og det forstår Ladaux. Ikke flest samtaler, men desidert best kvalitet. First Call Resolution setter Bullseye stor pris på. Når han i tillegg krydrer dette med god og riktig bruk av kategorier og noterer ned mange kundenr. så får han massiv ros fra Bullseye.»

Nå har jeg satt inn penger på kontoen til Philip og julegavene skal gjøres unna i morgen! Så kan bare jula komme og forsvinne fordi jeg skal til syden om en uke!

Dagens test:
Lete etter metall i Azeroth. Kjedelig!
1/5 av 9

Da var den over gitt, vel overstått og jeg må si meg fornøyd med hvordan den utviklet seg. Dette var helga jeg fikk se gamle ansikter som som jeg ikke har fått sett på en stund og møte mennesker som var helt nye for meg. Og hvis det er noen som vet hva jeg foretok meg på fredagskvelden så er det bare å ringe eller sende en melding til meg slik at jeg får greie på det. Hvertfall hvis jeg var ufin eller noe i den duren.

Vel here goes:

Fredagen starta motbydelig sent for min del, jeg sto opp i uvettug tid, sånn i fem-tiden. Sent for dem som jobber og sliter hele dagen, men en fin tid mht at jeg rakk polsalget. Er ikke sånn dritofte jeg faktisk er på polet, men dette var en av de dagene jeg skulle det, og det rakk jeg helt fint! Grunnen til at jeg måtte ta turen ned på polet var fordi jeg på fredagskvelden skulle på Valentourettes-konsert på Rockefeller og med tilhørende voerspiel hjemme hos St. Michael på Sinsen. Nå har det seg sånn at det er en grunn til at leiligheten til Michael kalles «House of Cava» og det var selvfølgelig derfor jeg måtte på spritutsalget. Voerspilet ble greit gjennomført og hadde en fin avslutning. Uvitende om at Kenneth og Michael sto fast i heisen oppdaget vi andre som naturlig nok hadde ventet en stund at det sto et juletre i foajeen, og det er jo jul og da skal det gåes rundt juletreet. Det var en hyggelig avslutning på et hyggelig voerspiel og selv om vi ikke kunne noen julesanger, så satt det absolutt ikke noen brems på eventen, fordi man har da alltid «Vål’enga kjærke».

Valentouretteskonserten var bra, selv om jeg savner frontfiguren i bandet. Takket være relativt uintelligente vakter fikk vi jaggu smuglet inn fotoapparatet mitt også. Great success! Fikk tatt et par bilder og drukket noen fler øl. Deretter bar det på Garage. Her er det begynner å bli litt blurry for min del. Det var vel omtrent her cavaen kicka skikkelig inn, og jeg tror neppe det ble noe bedre av at jeg starta på whiskeyen. Vel vel, vista ikke noe og kom meg hjem, det er det viktigste.

En tanke bakfull og langt tidligere startet lørdagen min, jeg aner ikke hva jeg dreiv med på dagtid denne dagen, men det var neppe noe stort. Jo! Det var det. Jeg tok Classicinstanser i WoW! Gjorde unna 10 instanser og skaffa meg achievment. Fine greier. Vel nok om det. Da kvelden kom var det duket for stas i Casa de Ladaux, hadde voers og vi drakk oss spenstige fordi vi skulle ha reunionfest på Indigo. Yvonne hadde slengt i gang arrangement og det var masse oppmøtte og forventningsfulle mennesker som måtte oss da vi kom frem til utestedet. Masse gamle folk jeg ikke har sett eller hørt noe særlig fra de siste 10 årene og som jeg er usikker på om jeg kommer til å møte de neste 10. Ikke det at det er ufine folk, går vel mer på det at sånn er det bare. Dessuten så møter jeg jo en del av de folka her rundt omkring så noe kontakt har jeg jo, og noen sosialiserer jeg jo med regemessig. Uansett veldig hyggelig, og hvis det er noen av dere som var der som leser dette så er det bare å så på tråden altså. Jeg møter opp jeg!

Søndagen kom og bar lite med seg. Stian var innom og henta sakene sine, hvertfall noen av dem. Står fremdeles en del stuff her som fort havner hos Fretex hvis det blir stående for lenge. Ellers så har jeg sittet å spillt dataspill i hele dag. Spist har jeg huska på også. Hvertfall litt. Elias fikk låne Band of Brothers av meg så han har sett alle 10 episodene i dag. Så ting har vært veldig rolig her hjemme. Julefreden har senket seg over Bislett.