Mange av dere har sikkert et forhold til kultklassikkeren Ma-ma, eller Grimm og gru som den heter på norsk, og jeg tar en titt og stiller spørsmålet; ser man på den bare fordi det er juletradisjon, eller fordi det er en klassisk film med klare kvaliteter? Svaret kan sjokkere.
Dagens låt: Poor Rich Ones – Mummy
Som alle andre som er vokst opp under kommunisttiden i Norge er min barndom preget av tjekkoslovakisk tegnefilm, polsk dukkefilm og sist men ikke mindt rumenske musikaler. Vi lærte å ta vare på hverandre, være hjelpsomme og ikke lage bråk gjennom nøye statsregulerte barneprogrammer, og jeg vil si at det ble folk av oss også. Særlig julen var høytid for kulturkræsjer. Der man på den ene siden ble servert amerikaniserte disneyfilmer, var det også viktig at man fikk innslag fra Europa, og ikke sjeldent så tittet man østover. Mange av disse juletradisjonene eksisterer fremdeles, der nøttene til Askepott er de mest kjente, men Grimm og gru også har vokst seg inn etter press fra folket.
Grimm og gru, eller som den heter på originalspråket; Ma-ma, er en så sjelden perle som en fransk/sovjetisk/rumensk rock’n roll-isballett, og jeg personlig syntes den er overraskende bra. Et par ting man bør tenke på mens man ser denne filmen, er at filmer på den tiden fra sovjetunionen var heller labre greier, med Tarkovskis Stalker og Solayris som de store klassikkerne. Dette er bekmørke science fiction-ruller, der mangelen på effekter og ikke minst farger gjorde at det hele kunne bli ganske selsomme affærer. Med andre ord det totalt motsatte av Ma-ma.
Filmen er laget i 1976 og regissert av den rumenske regissøren Elisabeta Bostan, som frem til denne filmen stort sett sto bak dokumentarer og kortfilmer noe denne filmen ikke bærer preg av i det hele tatt. Jeg kan ikke si at jeg har sett noen av de andre filmene hennes, og jeg kjenner rumensk film kun fra den morsomme, og meget lavmelte Corneliu Porumboiu-filmen A fost say n-a foost? eller Hvor var du, egentlig? som den heter på norsk. En film jeg forresten varmt anbefaler, hvis du liker satiriske filmer med gamle menn i hovedrollen fra Øst-Europa. Evt bare liker morsomme filmer.
Filmen er som nevnt en sovjetisk/fransk/rumensk samproduksjon, der dansere fra Moskva Sirkus, Moskva isballett og barne-isballett og Bolsjoj-balletten, samt forskjellige kjente og mindre kjente skuespillere fra Romania. Særlig bet jeg merke til meg Lyudmila Gurchenko, som Mama og Liliana Petrescu på grunn av deres vanvittige utstråling, Florian Pittis som papegøyen og selvsagt Mikhail Boyarsky i rollen som ulv, som er minst like kledelig som Tim Currys rolle i Rocky Horror Picture Show. Han ser sleip og fæl ut og jeg digger det!
Handling
Handlingen i filmen er i motsetning til det mange tror ikke bare basert på Brødrene Grimms eventyr om de sju geitekillingene, men også på russiske og rumenske folkeeventyr med mye av det samme innholdet. Vi begynner filmen med et smell der min favorittkarakter papegøyen kommer til landsbyen med sitt omstreifende sirkus og marked, en fantastsisk sangscene utspiller seg til en låt jeg får litt Murray Head fra Chess-vibber av. Allede her viser Bostan at hun absolutt takler å lage vanvittige fargerike og velkoregrafiske scener, og ting blir bare bedre. Vi blir sakte men sikkert presentert for de forskjellige karakterene i filmen og ulven selv presenterer seg selv som en hyggelig fyr, men sterke narsisistiske trekk. Vel vel. Gjennom sang og dans føres historien videre.
Grunnlaget kjenner vi alle. Mama geit lar unga være hjemme, mens hun stikker på markedet for å snakke og sosialisere med de andre dyrene. Hun forteller dem strengt at de ikke skal åpne med mindre de hører hennes stemme synge kultklassikeren «Mummy’s Home» mens hun forteller denne sitter selvsagt den onde ulven utenfor å hører på hva hun har å si. Mens ungene sitter hjemme å venter på at mor skal komme tilbake med strawberries og honey dew, prøver ulven seg på flere mislykkede forsøk på samme låta. Dette går selvsagt ikke veien og ting er fint helt til den unge sauen Mattei bestemmer seg for å utfordre sin mors råd og sniker seg ut på markedet for å oppsøke spenning. Mye sang og dans senere blir han fanget av ulven og resten av gjengen hans bestående av noen yngre ulver og en gaupe, som har bestemt seg for å stjele hele flokken, ikke for å spise dem, men for å kreve løsepenger.
Mama blir deppa av dette og bruker hele høsten på å lete etter det det mistede lammet og hun pådrar seg en litt uhelig forkjølelse i vinterkulda, noe som gjør at stemmen brekker og ungene lar henne ikke slippe inn i huset.
I mellomtiden går ulven på sangskole og lærer seg å synge rent. Dette viser seg å være fatalt for geiteflokken. Ulven kommer seg inn og tar ungene, og binder de fast hard på oftet i ulvebygget.
Mama og de andre dyrene legger en plan lurer ulven ned i det kalde vannet etter en isballettscene, ulven angrer, ungene angrer og alle lever fint resten av sine dager.
Jeg vet at dette ble litt mye «spoiling», men handlingen i filmen er ikke det viktige her. Dessuten så er den 36 år gammel. Det viktige er koreografien, filmingen, scenografien, og ikke minst musikken. Man blir hele tiden kastet mellom forskjellige sjangere, der hver dyregruppe har hvert sitt tema. Ulvens tema er psykadelisk progrock, med en underliggende «ikke ta narkotika»-moral, Mamas tema er klassiske ballader, bamsefars tema er litt klumsete og min favoritt papegøyen har et sterkt sambainspirert tema jeg liker meget godt. Verdt å vente er når den litt småtjukke gamle bamsefar danser på line. Kudos!
Ungene har også et tema, og her kommer det politiske budskapet sterkt frem. Nå må du ikke tro at denne filmen er noe annerledes når det kommer til slike ting, bare fordi den er fengende. Neida. Filmen er delvis produsert av Sovjetunionen, og ungenes equilibrium-lek påpeker at alle er like, på tross av at vi er forskjellige. Rett ut av Marx’ bok med andre ord. Sjarmerende og herlig.
Regien er som nevn upåklagelig og veldig europeisk. Bruk av zoom for å få frem uttrykkene til de forskjellige karakterene brukes under en lav sko, det er alltid gøy! Men jeg vil trekke frem koreografien og scenografien som vinnerne her. Man legger merke til at det er lagt mye vekt på at seeren både skal oppfatte det hele som en utendørs, men allikevel at det utspiller seg på en scene. Fuglene i filmen er moro, da de fremfor å henge dem opp i liner plasserer dem i husker og hengekøyer, noe som er veldig teater. Det er også en litt finurlig ballettscene der fuglene sitter på strømledninger. Man kan klart se at det er hyller de står på, men man velger lett å overse det. I denne scenen så bytter man også bakgrunn en hel del, og man ser omriss av både Moksva, Paris, London og Buchuresti. Og ikke den klassiske gamledagervarianten de bruker i Ratatuille, men med skyskrapere og det hele. Noe som vissnok var viktig for sovjeterne, der modernitet var i høysetet(ref. dokumentaren om Sandman).
Hva er dårlig?
Det er mye ved denne filmen som kunne vært mye mye bedre. Den skriker etter en oppdatering både på format, bilde og lyd, noe jeg velger å se bort i fra dette når jeg setter en karakter. Det kommer også tydelig frem at denne filmen er spilt inn på hele tre forskjellige spåk og det er ikke alltid synkroniseringen mellom skuespillerne og lyden er helt på topp. Men jeg TROR det er de samme skuespillerne som har de samme stemmene på de forskjellige språkene, da den engelske versjonen er preget av litt aksenter blant de voksne skuespillerne. Barna er nok endret, fordi her er det på kanten til erkeengelsk til tider.
Alt i alt
Dette er en film du MÅ se. Noen kultklassikkere er heler labre greier, men denne filmen er morsom, spektakulær og utrolig underholdene. Bare å benke seg foran tven folkens.
Terningkast 5
se den her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/441527/
Og ellers?
Det er jul. Kommer nok til å pendle til og fra Oslo, etter som det passer seg.
/ladaux
